Hopp til innholdet

17. søndag i treenighetstiden (III)

    Tekstrekke III Ukategorisert

    Lesetekst 1: Esek 37,1–14 (Esek 37,1–5.10–14)

    1 Herrens hånd kom over meg og førte meg ved Herrens Ånd ut og satte meg ned midt i dalen. Den var full av ben. 2 Han førte meg rundt omkring dem, og se, de lå der i store mengder utover dalen, og de var helt tørre. 3 Han sa til meg: Menneskesønn! Skal disse benene bli levende? Jeg svarte: Herre Herre, du vet det! 4 Da sa han til meg: Profeter om disse benene og si til dem: Dere tørre ben, hør Herrens ord! 5 Så sier Herren Herren til disse benene: Se, jeg lar det komme ånd i dere, og dere skal bli levende. 6 Jeg vil legge sener på dere og la det komme kjøtt på dere og dekke dere med hud og gi ånd i dere, og dere skal bli levende. Og dere skal kjenne at jeg er Herren. 7 Og jeg profeterte slik som det var befalt meg. Mens jeg profeterte, hørtes det en sterk lyd. Det ble en larm, og benene nærmet seg til hverandre, hvert ben til sitt ben. 8 Og jeg så, og se: det kom sener og kjøtt på dem, og utenpå ble de dekket av hud. Men ånd var det ikke i dem. 9 Da sa han til meg: Profeter og tal til Ånden! Profeter, menneskesønn, og si til Ånden: Så sier Herren Herren: Kom, du Ånd, fra de fire vinder og blås på disse drepte mennene, så de kan bli levende! 10 Jeg profeterte slik som han hadde befalt meg. Og Ånden kom i dem, og de ble levende og sto opp på sine føtter – en meget, meget stor hær. 11 Og han sa til meg: Menneskesønn! Disse benene er hele Israels hus. Se, de sier: Våre ben er tørket inn, og vårt håp er gått til grunne. Vi er fortapt. 12 Profeter derfor og si til dem: Så sier Herren Herren: Se, jeg åpner deres graver, og lar dere, mitt folk, stige opp av gravene, og jeg fører dere til Israels land. 13 Og dere skal kjenne at jeg er Herren, når jeg åpner deres graver og lar dere, mitt folk, stige opp av gravene. 14 Og jeg vil gi min Ånd i dere, og dere skal bli levende. Og jeg vil bosette dere i deres land. Dere skal kjenne at jeg, Herren, har sagt det, og at jeg også vil gjøre det, sier Herren.

    Lesetekst 2: Fil 1,20–26

    20 Slik er det min lengsel og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller ved død. 21 For: for meg er det å leve Kristus, og å dø en vinning. 22 Men dersom det at jeg lever i kjødet gir frukt av arbeidet mitt, da vet jeg ikke hva jeg skulle velge. 23 Jeg kjenner meg dratt til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. 24 Men av hensyn til dere er det mer nødvendig at jeg blir i kjødet. 25 Og da jeg er viss på dette, vet jeg at jeg skal bli i live og være hos dere, til fremgang og glede for dere i troen, 26 slik at dere i Kristus Jesus rikelig kan rose dere for min skyld, når jeg igjen kommer til dere.

    Evangelietekst: Mark 5,35–43

    35 Mens han ennå talte, kom det noen fra synagogeforstanderens hus og sa: Din datter er død. Hvorfor bryr du Mesteren lenger? 36 Men Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: Frykt ikke, bare tro! 37 Han lot ingen følge med seg uten Peter og Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38 De kommer så til synagogeforstanderens hus. Der ser han et stort oppstyr, folk som storgråter og jamrer høyt. 39 Idet han kommer inn, sier han til dem: Hvorfor larmer og gråter dere? Barnet er ikke død, hun sover. 40 Men de bare lo av ham. Han driver alle ut, tar med seg barnets far og mor og dem som er med ham, og går inn der barnet er. 41 Så tar han barnet ved hånden og sier til henne: Talita kumi! Det betyr: Pike, jeg sier deg: Stå opp! 42 Straks sto piken opp og gikk omkring, for hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43 Han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og sa at hun måtte få noe å spise.

    35 Ἔτι αὐτοῦ λαλοῦντος, ἔρχονται ἀπὸ τοῦ ἀρχισυναγώγου, λέγοντες ὅτι Ἡ θυγάτηρ σου ἀπέθανεν· τί ἔτι σκύλλεις τὸν διδάσκαλον; 36 Ὁ δὲ Ἰησοῦς εὐθέωςN ἀκούσας τὸν λόγον λαλούμενον λέγει τῷ ἀρχισυναγώγῳ, Μὴ φοβοῦ, μόνον πίστευε. 37 Καὶ οὐκ ἀφῆκεν οὐδένα αὐτῷN συνακολουθῆσαι, εἰ μὴ ΠέτρονN καὶ Ἰάκωβον καὶ Ἰωάννην τὸν ἀδελφὸν Ἰακώβου. 38 Καὶ ἔρχεταιN εἰς τὸν οἶκον τοῦ ἀρχισυναγώγου, καὶ θεωρεῖ θόρυβον, κλαίονταςN καὶ ἀλαλάζοντας πολλά. 39 Καὶ εἰσελθὼν λέγει αὐτοῖς, Τί θορυβεῖσθε καὶ κλαίετε; Τὸ παιδίον οὐκ ἀπέθανεν, ἀλλὰ καθεύδει. 40 Καὶ κατεγέλων αὐτοῦ. ὉN δέ, ἐκβαλὼν πάντας, παραλαμβάνει τὸν πατέρα τοῦ παιδίου καὶ τὴν μητέρα καὶ τοὺς μετʼ αὐτοῦ, καὶ εἰσπορεύεται ὅπου ἦν τὸ παιδίον ἀνακείμενον.N 41 Καὶ κρατήσας τῆς χειρὸς τοῦ παιδίου, λέγει αὐτῇ, Ταλιθά, κοῦμι·N ὅ ἐστιν μεθερμηνευόμενον, Τὸ κοράσιον, σοὶ λέγω, ἔγειραι.N 42 Καὶ εὐθέωςN ἀνέστη τὸ κοράσιον καὶ περιεπάτει, ἦν γὰρ ἐτῶν δώδεκα· καὶ ἐξέστησαν ἐκστάσειN μεγάλῃ. 43 Καὶ διεστείλατο αὐτοῖς πολλὰ ἵνα μηδεὶς γνῷN τοῦτο· καὶ εἶπεν δοθῆναι αὐτῇ φαγεῖν.

    NVariant with NA/UBS: εὐθέως ἀκούσας ♦ παρακούσας NVariant with NA/UBS: αὐτῷ ♦ μετʼ αὐτοῦ NVariant with NA/UBS: Πέτρον ♦ τὸν Πέτρον NVariant with NA/UBS: ἔρχεται ♦ ἔρχονται NVariant with NA/UBS: κλαίοντας ♦ καὶ κλαίοντας NVariant with NA/UBS: Ὁ ♦ Αὐτὸς NVariant with NA/UBS: ἀνακείμενον ♦ – NVariant with NA/UBS: κοῦμι ♦ κοῦμ NVariant with NA/UBS: ἔγειραι ♦ ἔγειρε NVariant with NA/UBS: εὐθέως ♦ εὐθὺς NVariant with NA/UBS: ἐκστάσει ♦ [εὐθὺσ] ἐκστάσει NVariant with NA/UBS: γνῷ ♦ γνοῖ

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Jairus’ datter og kvinnen med blødninger (5,21–43)

    Den ene av disse fortellingene er flettet inn i den andre på en naturlig måte. Skildringen er så levende og realistisk at man skulle tro det er et øyenvitne som forteller – selv om man ikke visste at Markus hadde hatt Peter som kilde og lærer.

                Jesus har altså kommet tilbake fra ferden til den andre siden av sjøen. Straks samles mennesker rundt ham nede på stranden. Da kommer en av forstanderne i synagogen, altså en av de betrodde lekmenn. Han hadde ansvaret for gudstjenesten og måtte sørge for at det var kompetente folk tilstede som kunne lese skriftene og eventuelt utlegge dem. Markus gir oss hans navn: Jairus. På hebraisk betyr det Jair, et navn som også finnes i Det gamle testamente; der betyr det ”Han (dvs. Gud) gir lys”. På gresk blir det Jáiros, og den latinske formen (som vi vanligvis bruker) blir Jaírus (tre stavelser, med trykk på andre stavelse).

                Jairus kaster seg ned på sine knær og ber Jesus komme. Datteren hans ligger for døden. Han må ha kjent Jesus fra synagogen. Kanskje han har villet kalle på ham, men har fått vite at han har reist sin vei. Nå har han fått beskjed om at båten er kommet tilbake, og han skynder seg ned til stranden. Jesus følger straks med ham. Menneskene strømmer etter. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvilken trengsel det må ha vært i de trange gatene. Steinleggingen av runde basaltblokker finnes fremdeles på mange steder. De viser hvor smale passasjene mellom husene kunne være.

                Et sted i gaten står en stakkars kvinne og venter på sin sjanse. Markus gir oss hennes sykdomshistorie i noen korte trekk; det hele blir fortalt på en folkelig måte. Det var typisk for denne tiden da all sykepleie var privat, primitiv og kostbar.

                Jesus merker straks at ”det gikk ut en kraft fra ham”. Dette er ingen magisk tanke. Jesus var ikke fylt med en blindt virkende kraft. Men han var bærer av Guds kraft, av det nye rikets liv, det som helbreder både synder og sykdommer. Vi trenger tro for å ta imot den gaven. Og det var nettopp tro denne kvinnen hadde. Jesus sier det også uttrykkelig: ’Din tro har frelst deg.’ Men det er riktig at denne kraften og dette nye livet ikke bare formidles intellektuelt og ”åndelig” (i en feil betydning av ordet: uten noen materiell formidling). Guds kraft og Guds gave, som Jesus brakte med seg, ble også gitt gjennom ytre kontakt, for eksempel ved håndspåleggelse. Men troen må være der for å kunne ta imot gaven.

                Man bør legge merke til disiplenes hverdagslige tonefall når de taler med sin Mester. De synes det er dumt å spørre om hvem som har kommet borti ham, i en slik trengsel. Slik taler disiplene som daglig omgås med sin læremester – og som kanskje akkurat nå er både trette og sultne. Det er bare Markus som har bevart denne lille realistiske detaljen. Igjen opplever vi kontakten med Peter, øyenvitnet.

                Mens Jesus er opptatt med kvinnen, kommer det bud til Jairus. Det er for sent, piken er død. Jesus merker hva de hvisker om og sier bare: ’Frykt ikke, bare tro!’ Så lar han disiplene sperre av den lille gaten og tar bare med seg tre av dem, deriblant Peter. De kommer til Jairus’ hus. Der er det stor oppstandelse inne på gårdsplassen. Begravelsen skulle jo skje samme dag – en sanitær bestemmelse av stor betydning i et så varmt klima. Det var både gråtekoner og fløytespillere som gjerne tjente en ekstra slant ved begravelser. Og så var det alle naboer og venner som etter god skikk kom med høye, skingrende og skjærende rop for å vise sin deltakelse.

                Jesus ber dem stoppe. ’Piken er ikke død,’ sier han. ’Hun sover.’ De svarer ham med  hånlatter. Man visste nok hvordan man konstaterer at døden har inntruffet! Ingen ville jo begrave noen levende! Men Jesus driver hele menneskemengden ut på gaten, og går så inn i huset der piken ligger. Bare foreldrene og de tre disiplene får være med.

                Og nå kan man nesten se alt slik som Peter gjorde det. Mesteren går frem til piken. Kanskje hun ligger på en pute eller båre, ferdig til å bli svøpt før begravelsen. Han tar henne i hånden, og så sier han et par ord på arameisk. De må ha hatt en klang som gjorde at Markus, da han skulle oversette dem til gresk, ikke kunne unnlate å gjengi dem slik de klang i halvmørket inne i Jairus hus. Og piken reiser seg opp og begynner å gå omkring. Først nå kommer Markus på at han burde si at hun var tolv år gammel. Matteus har utelatt denne opplysningen fullstendig. Lukas har tatt den med helt i begynnelsen, hvor piken blir omtalt for første gang. Men her står den på det stedet som er naturlig i en fortelling, en fortelling som ennå skjelver av spenningen i det selvopplevde.

                Markus tilføyer tre små opplysninger: de ble alle fra seg av undring, de fikk beskjed om å tie med dette, og de skulle gi henne noe å spise. Igjen er det nakne fakta uten kommentarer og ubesvarte spørsmål. Hvordan skulle de kunne tie om dette? Men slik forteller mennesker som blir stilt overfor noe ufattelig og noe som likevel er helt virkelig.